En historie om "Markise" og "presenning"

Av Anatoly Liberman

Tittelen på dette innlegget lyder som en introduksjon av to oppstartskompetanse, men min hensikt er å fortelle en historie om to nautiske ord. Opprinnelsen til en ser ut til å være tapt, den andre ser villedende gjennomsiktig; men det kan være håp. Begge oppviste i det syttende århundre: i 1624 ( markise ) og 1607 ( presenning ) henholdsvis.

Den berømte sjømannen kaptein John Smith skrev : "Wee henger en markise (som er en gammel saile) til ... trær for å skygge oss fra Sunne" (1624) og "En trar-pawling; eller gjengjeld "(1626). Siden Smith fant det nødvendig å forklare hva markisen betydde, forventer han ikke at ordet skal være kjent for leseren. Imidlertid hadde han noen grunn til å bruke den, for ellers ville han ha gjort med en gammel seil . Muligens var markisen mer presis og mer profesjonell til ham. I 1626 skrev han gjengivelse istedenfor forteltet . En glid av pennen (quill)? Eller har skriveren, som aldri hadde sett ordet før, erstattet det med den meningsløse gjevningen ? Derimot er Trar absolutt et feiltrykk for tarre , som oppstår andre steder.

Markise og presenning dukket opp på omtrent samme tid, noe som kanskje tyder på at en ny måte å behandle lerret ble introdusert tidlig på syttende århundre, eller at fremskritt innen teknologi krevde nye vilkår. Likevel, selv om dette gjetningen viste seg sant, ville vi ikke komme nærmere markisenes opprinnelse. Ordet ser ikke ut som noen av dets analoger på tysk og nederlandsk, mens forsøk på å produsere en levedyktig romansk etymon for det ikke resulterte i en enkelt god finne. Men hvis markisen er engelsk, lurer vi på hvorfor vi ikke kan gjette elementene som det består av.

Fransk for ell er auln , eller enda bedre for våre formål, aun . I 1671 avled Stephen Skinner , en av våre første etymologer, markise fra au-ling . Den fonetiske kampen overlater ingenting å være ønsket, men hvorfor skal noen bruke lengden til å nevne et stykke seilduk? Siden kaptein Smith sa at markisen var hengt til trær, for å skygge folket fra solen, haver , havn og himmel, er blitt forsøkt som ordene som kan føre oss til markise . Men selv de mest ressursrike lærde (Frank Chance var blant dem) visste ikke hvordan man skulle bli kvitt den første konsonanten; Markise har aldri dukket opp som hawning . Av og til forårsaket suffikset lite interesse. Det var roten som plaget forskerne, selv om tillegget også innebar et problem.

Jeg vil hoppe over forslagene som markise er lånt fra hindi eller perser (den sistnevnte tilhører Skeat , men han ga det raskt opp) og andre fantasifulle gjetninger. Det eneste gjennombruddet ser ut til å ha skjedd i 1862. På engelskspråklig område var den viktigste samtidige forgjengeren til Skeat Hensleigh Wedgwood . Fra 1859 til 1865, mer enn et tiår før utgivelsen av Skeat's magnum opus , kom Wedgwoods ordbok fram i perioder. George P. Marsh, en fremtredende amerikansk historisk lingvist, dannet en høy (delvis ufortjent høy) oppfatning av det arbeidet, men så også sine mange ulemper. Han diskuterte hver avtale i The Nation og bestemte seg for å få fram en amerikansk utgave av "Wedgwood" som ville inkorporere sine rettelser. Dessverre kom bare det første volumet (A til D) ut. Hans notater kan bli funnet i hans etterfølgende anmeldelser (se dem i Biblioteket om Engelsk Etymology ), men hvor mange mennesker, selv profesjonelt interessert i ordet, har tid og energi til å se gjennom problemene i en ukentlig tidsskrift, publisert et århundre og en halv siden? Uansett begynner markisen med bokstav a , og AD-volumet (1862), men ikke vanlig i biblioteker, er ikke så vanskelig å skaffe.

Markise og presenning: hvilken er hvilken?

Marsh tilbød en fransk etymologi av markise , som jeg vil sitere i den overbelastede formuleringen av The Century Dictionary . Angivelig var fortelt en reduksjon av auvening , fra auven , fra fransk auvent "et penthouse av en klut før et butikkvindu", som definert i en fransk og engelsk ordbok av Randle Cotgrave (1611). Som vi kan se er timingen perfekt; med Cotgrave, som med kaptein Smith, er vi i begynnelsen av det syttende århundre. Wedgwood fant Marshs ide overbevisende, og selv om han ikke avviste sin egen originale etymologi, la han til auvent som en mer sannsynlig kilde til markise . Men han nevnte ikke Marsh, og siden 1872, året den andre utgaven av Wedgwoods ordbok, dukket opp, har den forbedrede etymologien vært kjent som hans. Selv Skeat og Murray synes ikke å ha kjent sitt sanne forfatterskap.

Selv om det er smart og genialt, er Marshs ide mindre enn helt overbevisende. De fremstilte mellomformene ( auvening og auven ) har ikke blitt bekreftet, og auvent har aldri blitt brukt som en nautisk periode. Av disse grunnene tilbød Ernest Weekley sin egen hypotese. Han citerte italiensk alona , spansk olona og så videre "seilduk." Cotgrave har også olonne "lerret for skipets skip". Weekley mente at " aulone ..., i stedet for olonne , kan ha blitt blandet sammen med en annen aulonne , aulomne , som ... er en ullduk som heter Alonne i Beauce. "" Jeg foreslår, som en ren formodning, "la han til at det er opprinnelsen til awnen - i markisen , og at den sistnevnte er en sjømannens korrupsjon av en urecorded Aulonning . "(Legg merke til hvor nært Skylens auksjon er. Weekley konsulterte Skinner, men eide ingenting for hans rekonstruksjon.) Etter hvert som tiden gikk, må han ha følt seg desillusjonert med sin ide, fordi han i sin ordbok publiserte femten år senere sa han bare "av ukjent opprinnelse."

Som en generell regel er alle involverte etymologier feil, men for å være sikker, finnes unntak (sammenlign min sommerpost på aprikos ). På den annen side er veldig enkle, naive derivater også mistenkelige og slår av folkemusikk. Wedgwood, en stor mester av obskure allusjoner, skrev forbi at markisen skulle sammenlignes med dansk avn "awn" uten å forklare nøyaktig hvordan de to skulle sammenlignes. Mente han at en awn , en børste på et gressspike, henger som en fortelt suspendert fra sin støtte? Så tidlig som 1826 avled John Thomson, forfatteren til den ellers ubrukelige boken Etymons of English Words , fortelt fra awn , fordi begge på deres forskjellige måter er dekk eller skrog. Wedgwood visste selvfølgelig boken. Kanskje det er alt der er til det, selv om Thomsons avledning er nesten for godt til å være sant.

Ordet kom sannsynligvis til begrenset bruk rundt Captain Smiths ekspedisjonstid (det faktum understreket av glansen "en gammel saile"), og på 1620-tallet kan det ha vært nautisk slang. Vi har ingen mulighet til å vite om det ble laget av sitt mannskap og blitt populært blant andre sjømenn (en ganske usannsynlig antagelse) eller om hans menn plukket den opp fra noen andre. En romansk etymologi bærer liten overbevisning, fordi et nautisk begrep lånt fra fransk kunne forventes å overflate tidligere og ligne kilden nærmere.

Presenning (ordet, ikke saken) kan være mindre ugjennomsiktig, men noen tvil hersker. Skeat hadde imidlertid ingen. Ordet, han sier "betyr tarred pauling eller tarred palling ; en paling er en dekning, fra verbpallen , for å dekke. "Men OED er mer forsiktig:" Tørket lerretets svarte kan ha antydet sin likhet med en begravelsespale; Selv om det ikke finnes noen forekomster av tjærepall , må denne opprinnelsen forbli conjectural. "Vær så vidt som presenningen ser ut til å være tjært, og OED gir en 1725 henvisning til denne effekten. Likestilling av pallin (g) med paulin er mer problematisk. Noen hvis nysgjerrighet har blitt pikket av markisen, vil selvsagt prøve å løse presenningens gåte. Tross alt brukte kaptein Smith de to ordene synonymt. Så det er ikke overraskende at Ernest Weekley også viet litt tid til å presenne seg . Han foreslo at paulin er det samme ordet som middel engelsk palyoun "baldakin". Den er kjent på alle kontinentale skandinaviske språk, er paulun , en populær variant av paviljongen . Lavtysk utstillinger har nesten samme form. Gitt denne rekonstruksjonen er presenning halv-engelsk og halvskandinavisk (eller tysk, men mer sannsynlig skandinavisk).